Navn: Tarjei Robertsen
Alder: 26
Om: Utdanna sykepleier. Jobber nå i administrasjonen på UNN i Tromsø. Der flytter jeg megabytes og håper at folk skal lære seg det nye journalsystemet
Mitt favorittsted i Tromsø: Å kjøre til Movika på vinteren, sette meg i fjæra og tenne bål og se på nordlyset og lysene fra byen. Magisk.
Jeg er Hamna-gutt forever. Født og oppvokst der med mamma og pappa og to brødre og ei søster. Jeg er yngst, men langt fra bortskjemt minstemann. Jeg var ikke av de mest utadvendte som barn. Mer inneslutta og litt sjenert. Satt mye inne og spilte dataspill som Ratchet & Clank. Ja, og så spilte jeg i korps. Tverrfløyte. Det er den store skammen i livet. Det ga ikke så mye mestringsfølelse. Det var ikke kult å spille i korps. Men jeg spilte hele barneskolen og ungdomsskolen. Det var Borgtun sitt korps som hadde rekrutteringa i Hamna. Jeg la ikke så mye innsats i skolearbeidet, men kom likevel godt ut av det. Jeg likte best matematikk og naturfag. Både storebror og søskenbarn hadde gått på Kongsbakken, så jeg tråkka i de samme sporene. På det tidspunktet var det ukult å gå yrkesfag og man valgte mer skole enn yrke. Pappa er geolog og mamma er ergoterapeut. Jeg har ei tante som er operasjonssykepleier, men det var ingen Florence Nightingale-tanker bak min utdanning. Jeg hadde generell studiekompetanse og måtte velge noe. De fire siste årene har jeg jobba på Transplantasjonsmedisinsk avdeling på Rikshospitalet. Jeg flytta tilbake til Tromsø i mars. Litt fordi jeg hadde investert i leilighet i Tromsø, samtidig som koronapandemien satte veldige begrensninger på arbeidsplassen og hjemmefronten. Da var det ikke verdt å være der lenger. Så etter åtte år sørpå flytta jeg hjem. Det var verst å forlate den gode vennekretsen jeg opparbeida meg i Oslo. Å fortelle de andre på jobb at jeg skulle slutte. Det var som å si ha det til bestevenner. Jeg flytter ikke igjen med det første. Jeg har en god jobb her og akkurat nå er det veldig hektiske arbeidsdager på sykehuset. Vi skal innføre nytt journalsystem på UNN og jobben min går ut på å lære opp ansatte i å bruke ny programvare. Der får jeg nytte av min gamle arbeidserfaring – å møte mennesker der de er.
Til min overraskelse gikk det ganske bra
Jeg lærte å sy på barneskolen. Da snakker vi helt elementære ting som å tre en symaskin. Seinere fikk jeg mamma til å legge opp buksene mine, inntil ho sa at jeg måtte lære meg å gjøre det sjøl. Syinga eskalerte da jeg meldte meg på et lite sykurs i Oslo i september for to år siden. Jeg meldte meg på fordi jeg hadde lyst til å bli bedre på reparasjon og sånne ting, ikke for å lage så mye nytt. Det første vi gjorde var å sy et skjørt. Så skulle vi lage en jakke. Til min overraskelse gikk det ganske bra. Det har vært noen læresteg på vegen. Det er ikke alltid man får de fineste oppleggene, jeg har måttet prøve meg fram. Under koronapandemien har jeg ikke kunnet delta noe særlig på kurs, og forståelsen av stoff og materiale er ikke like enkelt digitalt. At vi var tre menn på Symesterskapet var kult. Emanuel kjente jeg fra før gjennom dansemiljøet. En gang vi møttes tulla om å melde oss på og endte med å delta, begge to. For meg handla Symesterskapet om å bli kjent med andre og i en koronahverdag utfordre seg sjøl.
Tarjei - livet i bilder
Jeg skulle ønske at jeg fikk vist hva jeg kan
Symesterskapet ønsker å fronte det hverdagslige. Det deilige med programmet er at det er amatører og ikke profesjonelle som er med. Jeg føler at jeg har representert en ordentlig amatør som viser at terskelen ikke skal være så høy. Du trenger ikke å være ekspert. Jeg klarte å levere godt på noen oppgaver, men skulle ønske at jeg fikk være med på en oppgave og vist hva jeg kan. Med håndsøm og sveivemaskin fikk jeg ikke gjort det. Det var en fin gjeng. Vi fikk vite at i tidligere sesonger har deltakerne brukt litt tid på å komme i komfortsonen. Vi, derimot, begynte å tulle og tøyse med det samme og var nesten litt vanskelige å holde kontroll på. Men det var også mye stress og forventninger og du sitter og nesten gruer deg til neste oppgave. Mamma gleda seg til å se programmet mens andre i familien nok grugleda seg. Det har gått veldig bra. NRK skal ha masse ros. De har redigert godt. Jeg grua meg litt, men etter å ha sett sjøl kan jeg bare relatere gode følelser til TV-serien. Jeg har fått veldig mange positive tilbakemeldinger. Folk har til og med sendt meg meldinger og spurt om å få lage en kopi av jakken jeg skulle lage. Her om dagen var det ei som stoppa bilen, ga meg tommel opp og ropte Bra jobba! Så jeg har hatt mine five minutes of fame, men sydrømmen lever videre. Jeg har veldig lyst til å lære meg mer. Ta flere sykurs. Og jeg har et sterkt ønske om å raide kostymeavdelinga på Hålogaland Teater.